Kvinner med PMOS redder menneskeheten

Av: Ann Helen Brendehaug, Daglig leder

Dette er langversjonen av debattinnlegget med samme tittel, publisert i Aftenposten 23. september 2026.

I Aftenpostens podkastserie Fastlegen belyser lege og forfatter Kaveh Rashidi viktige aspekter ved PMOS som insulinresistens, økt kortisol og utfordringer med økt hårvekst og psykisk helse. Det blir også satt søkelys på hvordan svært mange går udiagnostisert og hvordan lite kunnskap i helsetjenestene gjør at mange har unødvendig høy symptombyrde og betydelig større risiko for tilleggssykdom og svangerskapskomplikasjoner. Dette er jeg glad for at nyanseres. Men så ‘tar det litt av’ når Rashidi skal forklare hvorfor det er noen av oss som får denne diagnosen, og andre ikke.

Rashidi hevder at evolusjonen egentlig burde ha selektert ut genene forbundet med PMOS fordi ‘dette er mennesker man tenker sjeldnere får barn’. ‘Den beste forklaringen’ han har klart å finne på at PMOS ‘i det hele tatt eksisterer’ er en ‘såkalt mismatch’, hvor ‘genene våre er skapt for en annen tid’. ‘Før ville de fleste kvinner med disse genene ikke få symptomene’, sier Rashidi, ‘fordi deres naturlige liv var det som behandler PMOS. Og det er ekstremt mye trening og kaloriunderskudd.’ Videre sier han at ‘disse genene alltid har vært til stede, men de har ikke blitt skrudd på før vi har lagt på en moderne livsstil og den er ikke forenlig med genene med PMOS.’

Heldigvis finnes det også en annen, mer veletablert forklaringsmodell, med bred aksept i fagmiljøer rundt PMOS. Vi som har denne diagnosen er ikke ‘mismatcher’, men bærer ifølge denne teorien et evolusjonsmessig fortrinn. ‘For millioner av år siden’, som Rashidi beskriver det, var forutsetningene for overlevelse avhengig av hvor tilpasningsdyktige menneskene var for farer og uforutsette miljøendringer.

Med vårt unike genetiske uttrykk er vi med PMOS bedre rustet for overlevelse enn andre.

PMOS er ikke en ny lidelse, det er ikke en diagnose som ‘er skrudd på’ i moderne tid på grunn av moderne livsstil. Tilstanden ble første gang beskrevet av Hippokrates, legekunstens far, 400 år før vår tidsregning. Vårt genmateriale har overlevd evolusjonen på tross av at vi totalt sett får færre barn enn andre. Det må det være en god grunn til.

Hvis vi følger Rashidis tankeeksperiment og hopper tilbake i tid, til jeger- og sankersamfunnet, bidro vår unike insulinrespons til at vi lagret mer energi fra maten vi fikk tak i og hadde dermed større sjanse for å overleve sultperioder med liten eller ingen tilgang på mat. Med høyt testosteron bygde vi lettere muskler og kunne derfor forflytte oss over lengre strekninger i søket etter fruktbar jord, dyreliv eller bedre klima. En sterkere, mer muskuløs kropp betød også at vi kunne løpe raskere fra farer, og høyere kortisol og sterke stressresponser, var en fordel i møte med byttedyr og andre farer i elementene. I tillegg hadde vi sjeldnere eggløsning, som vil si færre graviditeter og fødsler i en tid hvor barnefødsler var en stor risiko for mors liv.

Genetikken har vært i spill hele tiden. Der andre bukket under, stod PMOS-kvinnene støtt i påkjenningene. Og vi gjør det fortsatt – men hvordan kan vi utilisere fordelene når vi ikke kjenner til dem?

Rashidi har et bredt nedslagsfelt og når han snakker om PMOS vil informasjonen nå langt flere enn bare oss som har diagnosen. Når vi nå risikerer å få gode råd fra onkel Knut eller svoger Svein som har hørt på en podkast om PMOS, er det desto viktigere at den informasjonen som gis, er riktig.

Et sentralt budskap i Rashidis modell er at ‘ekstremt mye trening og kaloriunderskudd’ er det som vil gi færre symptomer. Dette er en veletablert anekdotisk behandlingsmodell vi fortsatt er mange som lider under. Det bekymrer meg at den videreføres, og at vi fortsatt risikerer å møtes med ‘enkle’ og helt uoppnåelige løsninger om hvordan vi skal leve livene våre for å slippe plager eller utfordringer.

For hva skjer egentlig når man gir et menneske som er designet for å overleve sult, for lite mat?

Vi er svært mange med PMOS som i årtier har snakket høyt om at Rashidis intervensjon har så godt som ingen effekt på hverken kroppsstørrelsen eller symptomene våre.

Rashidi har rett i at en vektreduksjon på 5-10% vil gi økt eggløsningsfrekvens for de fleste. Men det finnes ingen konklusiv evidens bak påstanden om at ‘ekstremt mye trening og kaloriunderskudd’ vil gi færre symptomer. Både den norske og den internasjonale evidensbaserte veilederen understreker at fysisk aktivitet og et sunt kosthold er viktig, men gir ingen spesifikke føringer utover myndighetenes generelle tilrådninger, fordi vi ikke vet. At ansvaret for symptomlette primært peker tilbake på pasientens levevaner, har gjennom tiår bidratt til svak faglig oppdatering og mangelfull oppfølging i helsetjenestene, og medvirker til at vi fremdeles, i 2026, ikke har en eneste medisin med PMOS som indikasjon.

Det finnes imidlertid adskillig evidens for at forekomsten av spiseforstyrrelser og forstyrret spisemønster er mye høyere blant oss som har PMOS. Stigma, skam og tabu knyttet til vekt og vektintervensjoner er også godt dokumentert i faglitteraturen. Det rapporteres om redusert livskvalitet og høyere grad av utenforskap.

Rashidi og jeg kan være enige om at en moderne livsstil er en ekstrabelastning for oss som har denne lidelsen. En grunnleggende del av vår livsstil er diettkulturen og et svært smalt skjønnshetsideal. Vi som har PMOS er ikke immune for dette. Vi har prøvd det som prøves kan for å passe inn, og tatt kostnaden av det. Så når ekstremt mye trening og et helt liv i kaloriunderskudd legges frem som en kategorisk løsning for symptomlette, fratas også svært mange av oss kontroll over eget livsutfall og håp om et liv med mindre plager.

Det er derfor narrativet betyr noe. Forskjellen på å være ‘en mismatch på joggetur i kaloriunderskudd’ og ‘en robust jegerkvinne med et evolusjonsmessig fortrinn’ er enorm. Hvilke genetiske særtrekk vil du støtte gjennom dine levevaner?

Når man faktorerer inn selvbilde, skam og forventninger fra samfunnet og helsetjenestene, handler det til syvende og sist om retten til å spise seg mett på næringsrik mat som støtter kroppens hormonbalanse, og om å kunne være fysisk aktiv på egne premisser og med utgangspunkt i egne forutsetninger, uten at det skal handle om å redusere kroppsstørrelse.

Det alle med PMOS trenger å høre er at symptomkontroll, mestring og god livskvalitet kan oppnås der du er. Selv om du kanskje har supergener, trenger du ikke være et supermenneske med supervaner.

I vår spesielt urolige og uoversiktlige tid med kriger, miljøutfordringer og demokrati under press, er det for meg fint å vite at jeg tilhører en spesielt robust klan av kvinner som genetisk er designet for å ‘stå han av’. Evolusjonsmessig skal det mye til å knekke oss. Så til menn som er interessert i å bringe genetikken sin videre gjennom kataklysmer og epidemier: det er kvinner med PMOS som redder menneskeheten.